Oktober var kommet, høsten var i gang! Gutta, det vil si Luskepølsa, Gullet og Maggie, syntes det var på høy tid med en høsttur i Finnemarka. Avgang var fra Djupengrop ved Vikersund og målet var Lille og Store Bumla…slik skulle det ikke gå.

Da alle gutta var i fast arbe’ så var det ikke bare bare å komme seg avgårde mens det var lyst ute, så under planlegginga av turen bestemte de seg for at det måtte bli ei nattevandring. Gutta kom fram til Djupengrop omkring 20:30 og satte avgårde med friskt mot, og med hodelykta festa rundt pappen. Etter å ha fulgt tømmerveien et stykke måtte de fram med kartet for å finne veien videre. Det blei tatt en avgjørelse på at de skulle gå rundt et vann uten oppmerka sti, for det er “alltid” stier rundt vann blei det hevdet kjekt. Og det var det, bare synd det ikke var det riktige vannet de beveget seg rundt… For gutta hadde sett feil på kartet og labba av sted i stikk motsatt retning av det de skulle, altså bort fra Lille og Store Bumla. Med Maggie som stifinner for han hadde både nattesyn og hodelykt til å skryte av, noe som var en kombinasjon ingen av de andre hadde, klemte gutta på rundt vannet i et durabelig tempo. Og det tok ikke lang tid før de var på den andre sia av vannet hvor de fant ei sti som de mente de kunne gjenkjenne på kartet, men da det etterhvert kom en grusvei blei de med ett litt usikre på hvor de var. Den grusveien var da ikke på kartet… Mot dem i mørket kom det ei hodeløkt, og bak løkta viste det seg å være ei jente som kunne fortelle dem at de slettes ikke var på vei mot hverken Lille eller Store Bumla. Etter å ha ledd litt av sin egen udugelighet slo gutta følge med sitt nye bekjentskap opp mot ei hytte hvor det skulle oppholde seg en kar med litt mer lokalkunnskap. Denna karen foreslo for gutta at de skulle gå rødløypa til et vann som het Sandtjern. Rødløypa gikk rett bortafor hytta og skulle være både enkel og grei å finne. Gutta traska avgårde med nytt mot og mot nye nedturer. For med ett blei det våtere på bakken og noen rødløype var ikke å finne noe sted. “Javel”, tenkte gutta “da går vi over åsen her istedet.” Men det viste seg raskt at åsen var veldig bratt og skogen ekstremt tett. Stemninga blei raskt dårligere og gutta begynte å småkrangle om veien videre. Eneste lyspunktet var da Gullet klarte å ramle i myra og skadefryd blei den eneste sanne fryd blandt ekspedisjonens deltakere.

Men da latteren la seg gjensto det fortsatt å finne ut hvordan man skulle komme seg videre til Sandtjern. Og da gutta endelig fant rødløypa, som viste seg å stort sett være ei myr, blei det bestemt at man skulle fullføre den sirkelen de hadde påbegynt og starte på nytt fra parkeringsplassen ved Djupengrop. Gutta “sneik” seg forbi hytta hvor de hadde fått hjelp, for dette var smått flaut syntes de, og lunta tilbake til parkeringsplassen.

På parkeringsplassen var det enighet om  at herifra og inn skulle det gjøres enkelt, ingen sjangser skulle tas. Nå var det blåstia som gjaldt! For etter å ha traska tre timer rundt i skauen var gutta slitne både i kropp og sjel.

Igjen blei Maggie putta foran så han kunne speide blåmerkinga, og så la de i vei. Hvis man av en eller annen grunn var i Finnemarka denna natta kunne man ha kommet hjem med en merkelig historie om hvordan man med jevne mellomrom mente å kunne høre noen rope ordet “BLÅTT” i skogen. Ikke kunne man ane at dette var lyden av Maggie som gjorde det han kunne for å ikke miste konsentrasjonen der han snublet igjennom skogen på jakt etter de blå merkene.

Turen inn til Sandtjern blei tung for gutta og Luskepølsa gjorde det han kunne for å holde motivasjonen oppe hos de to andre. “Bare over toppen her nå så kan vi sikkert se vannet” var en frase som blei gjentatt ofte, det var også en frase som etter en stund blei møtt med sterk skepsis fra de to andre. Men etter omkring to timers gange kom gutta endelig fram til Sandtjern hvor de raskt slo opp telta, fikk litt mat i skråtten og ramla omkull i soveposene sine.

Lørdag morgen var det et fantastisk syn som møtte dem da de titta ut av telta sine. Etter ha inntatt en god, varm frokost fant Luskepølsa, Gullet og Maggie fort ut at det nok ikke kom til å bli stort med fiske denne dagen og la seg til rette i sola med en kaffetår.

Etter en stund begynte det så smått  å klø litt i kastearmen likevel, og da de fikk se et vak var de ikke seine om å få spent opp stengene sine likevel! Og så bar det avsted mot en odde de hadde observert på morrakvisten. Alt i alt så blei det ikke fiska så alvorlig mye, men man fikk i allefall tatt noen flotte bilder.

Gutta var lett prega av marsjen natta i forveien og innså at det nok kom til å bli forholdsvis tidlig i telt denne lørdagen. Så etter å ha gjort unna “fiskinga” trakk de seg tilbake til leiren for å tilberede middagsmaten. Middagen besto stort sett av kulinariske vinnere som Pytt i Panne, Spam og Snurring(for lekre småretter). En og annen dram blei det også plass til. Men, siden de var i et naturreservat hvor det ikke var mulighet for å tenne bål, fikk den lave temperaturen dem til å trekke seg tilbake til sine telt og soveposer.

Og så kom den første snøen…

Søndag morgen var Maggie forholdsvis tidlig våken og kunne observere at været var blitt en del gråere enn det hadde vært dagen i forveien. Og der han sto og speida utover vannet la han merke til noen hvite fjoner som kom med vinden, og ikke lenge etter snødde det ganske kraftig. Vinteren var kommet til Finnemarka!

Gutta tenkte som så at det kanskje var best å komme seg ned og hjem før været blei for ille. Og som sagt så gjort! Telta blei raskt pakka sammen, sekkene spent på og så la de av sted mot Djupengrop. Må sies at turen ned virket kortere både i tid og distanse i forhold til turen opp. Vel tilbake i bilen og på vei ned mot Vikersund kunne gutta være enige om at det, tross alt, hadde vært en hyggelig tur. Og det blei vel ymta frampå om at man før neste utflukt burde øve litt på navigering og at de kompassa man hadde liggende hjemme skulle få bli med på tur.